Kritikk av den ene fornuft

Kritikk av den ene fornuft er en bok som belyser sentrale spørsmål innen moderne språkfilosofi og vitenskapsteori. Forfatteren hevder at det ikke finnes ett syn på språket som er det riktige. Han viser at det fører galt av sted å lete etter allmenne «løsninger» på språkfilosofiske problemstillinger, noe som også får konsekvenser for hvilken status og hvilke «egenskaper» man tilskriver fornuften.

Det er den moderne opplysningsfilosofen Habermas fortolkning av filosofer som Adorno, Derrida og Wittgenstein som er bokens emne. Forfatteren søker å belyse et av de store spørsmål i tidens filosofi, nemlig hvorvidt den vitenskapelige fornuft kan trekke opp klare grenser i forhold til andre fornuftsformer eller åndsvirksomheter.

Forfatteren fremfører en rekke kritiske anmerkninger til Habermas lesninger av Adorno, Derrida og Wittgenstein. I tillegg gir han en tekstnær fortolkning og presentasjon av de nevnte filosofene, og viser deres relevans for sentrale vitenskapsteoretiske problemstillinger. Boken kan således leses som en utforskning av mulighetene for å utvikle en særskilt «språkkritisk» holdning innen samfunnsvitenskapene.