Spartacus Forlag.

Fransk filosof.

Deleuze har uttalt at han tidlig verken følte seg tiltrukket av eksistensialismen eller fenomenologien, som var i ferd med å bli de dominerende filosofiske retningene på slutten av 1940-tallet, og i stedet endte han med å vie seg til den svært så tradisjonspregede disiplinen filosofihistorie. Samtidig var han først og fremst interessert i forfattere som, slik han uttrykker det, "kunne se ut til å være del av filosofihistorien, men delvis eller fullstendig unnslipper den: Lukrets, Spinoza, Hume, Nietzsche, Bergson". I tråd med dette publiserte Deleuze bøker om Hume, Bergson og Nietzsche, en liten bok om "fienden" Kant, men også en bok om forfatteren Marcel Proust og en bok om "masochismens fader" Sacher-Masoch (se Bibliografi). Boken om Nietzsche - Nietzsche et la philosophie - var sannsynligvis den som ble mest lest; dels på grunn av dens originale perspektiver, dels fordi den faktisk ga den første omfattende filosofiske behandling av Nietzsche i Frankrike etter annen verdenskrig.
Deleuze kom likevel etterhvert fram til at filosofihistorien fungerte som en undertrykkende instans såvel i filosofien selv som innenfor tenkningen i sin alminnelighet. For filosofihistorien har en repressiv tendens: Den tenderer mot å avvise muligheten av å kunne tenke uten å ha lest den eller den boken om Platon, Descartes, Kant eller Heidegger, og dermed hindre det som hele tiden har vært det essensielle filosofiske mål for Deleuze, nemlig å være skapende innenfor filosofiens orden, som betyr å skape nye begreper. Hans filosofihistoriske verker faller riktignok relativt godt ut i forhold til dette kravet, for i tillegg til å bestrebe seg på å gi en klar fremstilling av en filosofis begrepslige struktur, forsøker Deleuze også å få til mulige omdannelser av de aktuelle filosofiene.